Innledning av Karen:
Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen.
Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid
omkring og lette efter sine nøkler. Og der kom mange i Krarup Kro; – både folk fra
omegnen, som samledes, når det mørknet om høstaftenen og satt i krostuen og drakk
kaffepunsjer sådan i alminnelighet uten noen bestemt hensikt, men også reisende og
veifarende, som kom trampende inn blå og forblåste, for å få seg noe varmt, som kunne
holde livet oppe til neste kro.
Innledningen av Karen er veldig kjedelig. Det vil ikke si den er dårlig, men den skaper ikke noen interesse hos leseren. Og det er kanskje fordi den ikke starter rett på sak(in medias res). Den starter med mer informasjon enn rett i handlingen. Synsvinkelen er refererende synsvinkel.
Innledning av Oktober:
David vaknar. Regnet piskar på taket som ein jazztrommeslagar. Vinden grip tak i huset, pressar det mellom usynlige kjempevevar. Huset er ein fullriggar, knakar i samanføyingane. Davis spring bort for å lukke vindauget. Bøkene på skrivebordet er blaute. Regnet står som våte strengar inn i rommet. Mellom vindkastakan han høre mora og faren gjennom den tynne veggen. Trur han hører at dei elskar. Eller kranglar. Stønna og hyla.
I motsetning til “Karen” så starter denne rett på sak(in medias res). Her er det forfatteren som ser ned på David, han forteller ikke hva David føler, men hva som skjer rundt han. Synsvinkelen er en blanding av refererende og allvitende synsvinkel.
